Phuket town!

Å tilbringe natta på flyplassen for å spare penger er noe jeg antakeligvis ikke kommer til å gjøre igjen. For det første robbet taxisjåføren oss for penger fordi vi ikke visste at det var såååå langt til flyplassen fra der bussen stoppet, og taximeeteret gikk skyhøyt. For det andre sover hvertfall ikke jeg så godt på et iskaldt flislagt gulv blant andre sovende eller skravlende reisende. Jeg og Linda la oss til å sove etter hvert, på gulvet, men jeg våknet og frøs noe helt sinnsykt. Er det noe de kan her i Asia er det å sette aircon på minus grader (føles hvertfall slik). Det hele ente med at jeg krabbet oppå sekken min (som jeg ikke hadde fått sjekket inn fordi innsjekking og bagdrop startet ikke før tre timer før avgang), krøllet meg sammen og fikk duppet av innimellom. Ikke beste senga for å si det slik.

Omsider ble klokka tid for innsjekking. Vi fikk sjekket inn og ruslet litt rundt, men mest satt vi å ventet på boarding. Fly turen gikk fint, en og en halv time er ikke all verden. Vi fikk hentet bagasjen og når vi kom ut fikk vi ny sjokk hvor dyrt taxi er fra flyplasser. Vi bestemte oss derfor å kjøpe plass på en minibuss, som ikke går før man har minst 10 personer.

Etter over en times venting, med å prøve å prute ned pris på taxi og nye bekjentskaper ble bussen omsider full og vi kom oss ned til bussplassen i Phuket. Her var det ingen som visste hvor vår soveplass for natten var, men taximennene mente at de skulle ha 300 bat for å kjøre oss. Det syns vi var hårreisende dyrt da de på flyplassen skulle ha 500bat for å kjøre oss fra flyplassen til hotellet. Vi prøvde å prute, men fy søren så sta de var. Derfor gikk vi, og fant oss en turistinformasjons kontor. Her kunne mannen kjøre oss dit for 250bat, så hvertfall 50 bat billigere enn taxi.. Hege.. 500bat er egentlig ikke så dyrt, tilsvarer ca 100 norske kroner, men etter å ha blitt taxi robbet i Kuala Lumper var det ikke så fristende. Turistinformasjons mannen sa han visste hvor gjestehuset vårt var, men når han begynner å kjøre merker vi at han ringer mange for å spørre om hvor Summer Breeze Inn er. Vi hadde adressa, men ingen telefon nummer. Lærepenge nummer 1000: sørg for at du har telefon nummeret til soveplassen med deg. Da blir det lettere med en gang.
På en eller annen måte fikk han ringt noen som kunne finne telefon nummeret til gjestehuset, og da fikk han ringt dit å forklart veien. Det morsomste viste seg å være at sjåføren våres hadde bodd i samme gate for mange år siden!! (Han burde vel strengt talt husket adressa dit da, men pytt sann)

Vi kom oss fram, og ble møtt av tre super hyggelige mennesker og noen søte hunder med en merkelig blanding av ulike raser. Her er det kjempe fint, men langt uten for selve byen Phuket. Jeg forklarte at jeg var veldig sulten, og fikk utdelt et kart over området. Vi gikk ut i gaten etter innsjekking for å finne spiseplass, men etter noen minutter var vi lost. Vi fikk spurt noen damer som tydeligvis drev en liten kiosk om hvor vi kunne spise. Hun hadde litt vanskeligheter med å forklare hvor det var spiseplasser, så vi sa at vi bare kunne kjøpe noe hos henne i stedet. Så spurte jeg damen om hun visste hvor det var et apotek, så jeg kunne fikse sårene mine. Hun skjønte ikke helt hva jeg mente, men da jeg viste henne sårene kom det mye "aaaahuu" fra alle tre. Jeg fikk dermed tilbud om kyss på scooter til et apotek, og takket ja til det. Så jeg, Linda og damen på scooter langt av gårde for å finne apotek. Der fikk jeg kjøpt det som trengtes, så nå satser jeg på at infeksjonen i sårene blir borte etter hvert. Bena er skikkelig hovne (noe jeg regner med kommer fra at jeg har sittet 10 timer på buss, og dermed bare beveget meg veeeldig lite etter det igjen), men det er også hovent rundt såra ved infeksjonene. Når vi gikk hjemover igjen stoppet vi på en matbutikk. Her fikk vi mange lange blikk og smil, og litt latter her og der. Tydeligvis ikke et område med mange turister her. Det merkes også veldig godt på prisen. Jeg fikk kjøpt stor flaske vann, en sjokolade melk, en juice, en tyggis og brød for 80 bat. Som er langt under 20 kr. Vi slet med å finne veien tilbake, og når vi stoppet ved en spisebod for å spørre om veien visste ikke denne mannen hvor plassen våres var. Han hentet ei dame, som heller ikke visste det. Jeg fant fram adressekortet fra hotellet, og damen visste fortsatt ikke hvor det var. Men hun spurte en som tydeligvis hadde levert varer til en av spisebodene, og han visste hvor det var. Dermed fikk vi hike tilbake på scooter (med sidevogn) igjen. Alle er så hjelpsomme, og det er så utrolig fasinerende! Vi gav han litt penger for brydderiet, siden han tydeligvis egentlig var på jobb.

Nå har jeg nettopp våknet etter noen etterlengtede timer med søvn. Planen for resten av kvelden er egentlig bare å slappe av og legge meg veldig tidlig. I natt kommer June og Annie, og i morgen tidlig tar vi båt for å komme oss ut på Phi Phi Island! Gleder meg masse! Mange av de lokale på Perhentian som hadde vært på Phi phi mente at phi phi er mye bedre enn Perhentian. Så vi får se hva som venter oss!

Gårsdagens dikt er fortsatt ikke skrevet ferdig, da vi var helt utslitte i går. Men det kommer det kommer!